Norsk i boks

Lynch, Scorsese og Coen-brødrene skulle bare mangle. Men at operative norske regissører får verkene sine samlet på DVD, er ikke hverdagskost. 7. april foreligger Margreth Olin (39) og Erik Poppe (49) i boks.

De to legger ikke skjul på at de føler seg beæret.

– Klart det er stas, sier Olin.

– Det er litt rart òg. Og jeg har ikke tenkt å gi meg riktig ennå, presiserer Poppe.

Store spørsmål

Ifølge kritikeren Ulrik Eriksen snakker vi om to av våre fremste filmskapere. Selv om de virker i forskjellige sjangrer, deler de visse trekk.

– Begge har et ønske om å være seriøs og reise viktige emner. Jeg setter veldig pris på regissører som våger å ta opp de store spørsmålene, sier Eriksen.

Fallhøyden blir nødvendigvis tilsvarende stor.

– Olin og Poppe beveger seg tidvis i grenseland mellom det oppriktige og det høytidelige og selvhøytidelige. Noen ganger blir det veldig riktig og rørende. Andre ganger tipper det over i det pretensiøse, mener Eriksen.

Kroppslig

Olin er representert med alle sine dokumentarer. For både «Dei mjuke hendene» (1998) og «Kroppen min» (2002) fikk hun Amanda-prisen. Siden vakte hun debatt med oppvekstskildringen «Ungdommens råskap» (2004).

– Filmene mine har, slik jeg ser det, først og fremst vært et kjærlighetsarbeid. Det ligger i bunnen av min dokumentarisme at jeg filmer mennesker og miljøer jeg liker, som berører meg og endrer livet mitt, forteller Olin.

Også tematisk er det en tråd, mener hun.

– Det går igjen at jeg skildrer dem som befinner seg i randsonen, på utsiden av samfunnet. Enkelte definerer seg selv ut – andre stenges ute på grunn av fordommer og vår mangel på forståelse og kunnskap.

Tre strake

Fiksjonsmotstykket Poppe forbindes først og fremst med sin Oslo-trilogi, bestående av «Schpaa» (1998), «Hawaii, Oslo» (2004) og «De usynlige» (2008). Særlig sistnevnte brakte ham fine kritikker da den ble lansert under Haugesund-festivalen.

– Følelsene er nok alltid sterkest for det siste arbeidet. Siden jeg ikke ser filmene på ny etter at de har hatt premiere, blekner jo noe av kraften i opplevelsen, konstaterer han – før han legger til:

– Det finnes øyeblikk fra opptakene som aldri vil slippe taket. De sterkeste minnene er nok av skuespillerne, når de løfter teksten opp på et nivå jeg ikke har tort å tenke at vi kunne få til. Når du bare står der, inntil kameraet, helt oppe i scenen, kjenner du i hele deg at det oppstår noe magisk som får øyeblikket til å bli virkelig stort.

Almodovar-fan

Olin og Poppe er klar over at de befinner seg i celebert selskap med DVD-utgivelsene. Hvilke favoritter har de selv i stereobenken?

– Hvis jeg skal ta fram én, så blir det Pedro Almodóvar. For en herlig produksjon, og for en festsamling filmer! Jeg elsker de sensuelle, glitrende rollefigurene, sier Olin.

Poppe er mer tilbakeholden.

– Jeg har ikke mange samlebokser, men begrunner gjerne behovet for å investere i en av Terrence Malick, Paul Thomas Anderson, Kieslowski eller Jan Troell.

Søker asyl

Hva så med framtida? Mens Olin håper å få finansiert en helaftens dokumentar om mindreårige asylsøkere, røper Poppe at han pusler med tre ulike spillefilmprosjekter. Kritiker Ulrik Eriksen er uansett spent.

– Det er kult at det finnes folk i Norge som tør, sier han.

– Disse to jobber hardt for det de vil, og stiller seg dermed lagelig til for hogg. Det skal vi være glad for.