Ulv for en film

– Jeg kan ikke fordra skrekkfilmer – iallfall ikke de moderne, sier Emily Blunt.

Iført hvit elegant kjole, og med halvlangt, utslått hår, har hun parkert på et lekkert hotellrom i hjembyen London.

– Jeg har et moralsk problem med dem. De handler stort sett om menneskelig ydmykelse og fornedrelse, og jeg skjønner ikke hva du skal få ut av å se det. Nei, denne filmen minner mer om en klassisk spøkelsesfortelling som bestefaren din kunne fortalt deg.

Hårete

«Denne filmen» er selvsagt Joe Johnstons nyversjon av «The Wolfman», som slippes på DVD og Blu-ray 16. juni.

Britiske Blunt spiller Gwen Conliffe, en smukk ung enke som tar på seg å redde Benicio Del Toro fra den hårete familieforbannelsen.

– Jeg synes besluttsomheten og styrken hennes er veldig interessant, sier hun om skikkelsen sin.

– Hun strekker ut hånden for å hjelpe en fyr som befinner seg i helvete. Og hun ser alltid mannen, selv når han går fysisk til angrep på henne. Jeg synes det er veldig modig. Jeg husker jeg ble veldig beveget av det da jeg leste manuskriptet.

Lesehest

Blunt er kjent for å lese mye. Ellers er hun ikke minst kjent for «The Devil Wears Prada» (2006), hvor hun var moteassistenten som terget Anne Hathaway.

– Jeg er glad i bøker. Men jeg er vel så opptatt av musikk. Jeg lager egne spillelister til alle filmene mine.

– Hva hørte du på denne gangen?

– Jeg spilte mye Patti Smith. Hun er mørk og litt merkelig. Jeg hørte på de triste tingene hennes, siden rollefiguren min sørger i første halvdel av historien.

– Det er spesielle sanger som berører meg. Jeg elsker The Beatles’ «Blackbird» og The Rolling Stones’ «Wild Horses».

Kameleonaktig

– Hvordan var det å bryne seg mot Oscar-vinner Del Toro?

– Han er et geni. Selv om det er et begrep som brukes for ofte, har han en helt egen råhet og eksentrisitet som gjør ham magnetisk. Han er kameleonaktig. Det er sånne skuespillere jeg digger.

– Sir Anthony Hopkins var ikke borte, han heller?

– Han er en mester. Han er så erfaren, og har denne roen og sikkerheten over alt han foretar seg. Når du er nær ham, er det helt utrolig å følge med på hva som skjer. Jeg er veldig heldig. Jeg prøver å stjele det jeg kan fra disse gutta.

Surrealistisk

Sist vi så Blunt i sving på lerret og skjerm, var i biodramaet «The Young Victoria» fra samme historiske periode som «The Wolfman».

Hva hun følger opp med framover, er mindre sikkert.

– Jeg har lyst til å ta en pause. Livet på et filmsett er nemlig ganske surrealistisk.

– Hva mener du?

– Vel, det er en intens og på mange måter avsondret tilværelse. Man blir som en familie, en dysfunksjonell familie, for en stakket stund. Så, plutselig, sier alle farvel og går hver til sitt. «Herregud,» tenker jeg, «hva skjedde egentlig nå?»

Blunt retter ut sitt slanke, 171 centimeter lange legeme.

– Ikke misforstå. Jeg liker det og nyter det, men liker også å late meg og se dårlig TV. Det elsker jeg.