Innsatsleder: Når Grethe Løland, innsatsleder i politiet, er på jobb, har hun ansvaret for alle store oppdrag i sitt distrikt.
Barske kvinner
Men det er mennene som rappellerer fra helikopter og hopper gjennom knust glass.
Foregangskvinne: Mathilde Henriksen ble Norges første politikvinne for 100 år siden.
Avsnittssjef: Janne Stømner, avsnittssjef ved Sentrum politistasjon i Oslo, bestemte seg for å bli politi allerede som barn.
Mange hatter: Avsnittssjef Janne Stømner har hodeplagg for enhver anledning.
Først ut: Norges første kvinnelige politibetjent fotografert som ung.
Mannsdominert: Mathilde Henriksen sammen med kollegaene i Kristiansand, 1935.
En mannsdominert etat
Politi- og lensmannsetaten har ca. 13.400 ansatte. Av disse er ca. 40 prosent kvinner.
Blant de politiutdannede er det bare 21 prosent kvinner. I administrative stillinger (hovedsakelig kontorfunksjoner) er hele 74 prosent kvinner. Blant etatens jurister er 40 prosent kvinner.
Blant lederne i politiet er det bare 16 prosent kvinner.
I 2009 ble det tatt opp 552 søkere til grunnutdanningen på politihøyskolen. Av disse var 39,3 prosent kvinner.
(Kilde: Politidirektoratet)
Politi- og lensmannsetaten
Politi- og lensmannsetaten består av Politidirektoratet, 27 politidistrikter (som igjen er inndelt i politistasjonsdistrikt og lensmannsdistrikt) og sju særorganer.
De 27 politidistriktene ledes av hver sin politimester. I tillegg et Svalbard et eget politidistrikt, ledet av sysselmannen.
De sju særorganene er Kripos, Økokrim, Politiets Utlendingsenhet, Utrykningspolitiet, Politiets data- og materielltjeneste, Norges Grensekommisær og Politihøgskolen.
Justisdepartementet har det øverste ansvaret for etaten, men store deler av ansvaret for etaten er delegert til Politidirektoratet.
(Kilde: Politidirektoratet)
Kvinnene finnes så å si på alle nivåer i politiet – fra betjentene på «orden» som du treffer i gata, til førstebetjenter og avsnittsledere og opp til topplederen Killengreen – som riktignok ikke er politiutdannet, men jurist.
Fysisk krevende
Spinnesiden er derimot en mangelvare i de aller mest spissede politifunksjonene.
– Vi har fortsatt en utfordring når det gjelder å rekruttere kvinner til de aller mest spissede funksjonene våre, det vil si stillingene i beredskapstroppen, sier Ingelin Killengreen, direktør i Politidirektoratet.
– Det er her man rappellerer fra helikopter og hopper gjennom knuste glassruter. Det er en fysisk ekstremt krevende tjeneste. Men ikke noe kvinner ikke kan klare. Vi venter bare på søkerne, legger hun til
Får action
En god polititjenesteperson – som for et par år siden ble den nye betegnelsen på «politimann» – har ett trekk til felles med mange kriminelle.
– Jeg er nok litt spenningssøkende, smiler Grethe Løland, innsatsleder i politiet i Oslo.
Når hun kommer på jobb, vet hun aldri hva dagen vil bringe. Bare at det høyst sannsynlig vil handle om ran, vold, blod, brann, ulykker, våpen og død.
Jo mer action, desto mer interessant arbeidsdag.
– En dag det har skjedd mye, er jeg full av energi når jeg går fra jobb, forteller Løland.
Ute i felten
Oslopolitiet har 12 innsatsledere, 11 mannlige og én kvinnelig. Én innsatsleder er på jobb av gangen, og styrer alle store oppdrag i distriktet.
Innsatslederen, i sin kommandobil, er nesten alltid ute i felten. Og det er der Løland helst vil være – i motsetning til en del politifolk som foretrekker fredeligere kontorarbeid etter noen år på «orden».
– Jeg har nesten alltid jobbet operativt, det vil si ute på gata, forteller Løland.
Hun fastslår at hun har en «kjempejobb», og at kjønn er uvesentlig i jobben.
– Likestillingsjobben er gjort av dem som kom før oss. Publikum er ikke opptatt av om det kommer en mann eller kvinne. Alder, derimot, kan spille en rolle. Respekten øker når polititjenestepersonen ikke er helt ung.
Modig kvinne
Respekt fra publikum, og fra mannlige kolleger, var en større utfordring for Mathilde Henriksen.
Da hun 1. juli 1910 ble ansatt ved politikammeret i Kristiansand, var hun på mange måter en utenkelig skikkelse:
Ikke bare var 44-åringen Norges første kvinnelige politibetjent. Hun hadde også en uektefødt sønn – en skam i tidens øyne.
Men som politibetjent ble hun en aktet skikkelse i byen, og på 75-årsdagen hennes skrev Fædrelandsvennen blant annet at «mange hjem i Kristiansand minnes henne med takknemlighet for hva hun betød for dem i en vanskelig situasjon. Ikke så å forstå at hun overalt var like elsket, hun kunne være streng, måtte nok også være det undertiden. Men bak et strengt ytre banket det et varmt hjerte.»
Nedsettende
Fortsatt var det mange som ikke hadde noen tro på kvinner i politiet. Politimesteren i byen ønsket ikke å ansette flere kvinner da Mathilde gikk av med pensjon i 1932.
Han fikk støtte av politifullmektig Rynning-Tønnessen senior, som uttalte at å ha en kvinnelig politibetjent var like verdiløst som å «pynte seg med en blomst i knaphullet når man ikke har sko på benene».
To år etter Mathilde Henriksens ansettelse var tallet kvinnelige politibetjenter i Norge oppe i sju. I dag er 21 prosent av de politiutdannede kvinner.
– Her hos oss er det fifty/fifty menn og kvinner, og en liten overvekt av kvinner blant etterforskerne, forteller Janne Stømner, som er avsnittssjef ved Sentrum politistasjon i Oslo.
Motstand
Hun trekker også fram korpsånden i politiet – som bygger på tett samarbeid innad, kombinert med et konstant press fra utenverden om å levere resultater.
Jenteandelen blant årets nye politihøyskolestudenter er oppe i nesten 40 prosent. Men kvinner i politiet kan fremdeles oppleve en rest av den motstanden Mathilde Henriksen kjempet med for hundre år siden, forteller Ingelin Killengreen:
– Vi har en mannsdominert kultur i deler av politiet. Fremdeles får vi rapporter fra jenter om problemer på pauserommet. Dette har vi fokus på gjennom prosjektet «Mangfold og likestilling».
