Sans for seks

Omslaget til den nye plata viser det som kan se ut som seks terningøyne på forsiden.

Visuelt

På baksiden er det ett terningøye.

– Til sammen blir det terningkast sju, ler Unni Wilhelmsen.

– Nei da, coveret er en visuell greie jeg tenkte ville være ganske kul. Nordmenn vil sikkert tenke at det er en terning. Men en engelskmann ville kanskje fått assosiasjoner til japansk popart eller noe sånt, sier den snart 39 år gamle musikeren.

Hun er aktuell med sitt sjuende album – som hun ganske enkelt har gitt tittelen «7». Det slippes 7. juni.

– Sju var det første lykketallet mitt, men jeg må vel innrømme at jeg ikke har noe forhold til lykketall lenger, sier hun om valg av platetittel og utgivelsesdato.

Drittlei

Hun fikk selv ideen til det uortodokse plateomslaget, og hun gjorde den grafiske utformingen på egen hånd.

Det bør nevnes at hun fikk alt fra terningkast én til terningkast seks for det forrige albumet, hennes eneste norskspråklige.

– Hvis man skal karaktersette andres innsats, er det ikke da merkverdig å bruke terningen, som er kjent for at den ikke kan styres av noe? Terningkast er et pussig, særnorsk redskap for å gi karakter på alt fra fotballkamper, debatter, kunst til kvinnelige politikeres kjoler. Det er lettfattelig, men jeg kjenner at jeg er drittlei av at de terningene brukes på alt mulig, sier Wilhelmsen uten å virke noe som helst lei av noen ting.

Nå gleder hun seg til å se hvordan avisene løser den praktiske utfordringen de får når platen anmeldes – med bildet av coveret ved siden av antall terningøyne de gir albumet.

Tilbake på engelsk

Etter fem engelske album i løpet av sju-åtte år, ga Unni Wilhelmsen ut den norskspråklige platen «Til Meg» for fire år siden. Tekstene var i hovedsak skrevet av hennes samboer, Terje Borg.

Nå er hun tilbake med ni engelske låter – og én på norsk. På den norske – avslutningssporet «Forslag til drøm» – dukker Borg igjen opp som tekstforfatter.

– Jeg er stolt av alle platene mine. At jeg synger på engelsk igjen, er ikke noe forsøk på å rømme fra det norske albumet. Faktisk er den lille, korte, norske låten helt på slutten en slags takk for sist fra forrige gang. Men jeg måtte kjempe for å få den med på albumet. De andre syntes det var perfekt uten den låten, røper hun.

Publikumskrav

Hun legger til at det for hennes stemme er mer naturlig å synge på engelsk. Men etter mange nok oppfordringer om å synge på norsk, valgte hun å gi etter for «folkekravet».

– Mange som var skeptiske til at jeg skulle synge på norsk, har i ettertid sagt at jeg kledde å synge på mitt eget språk. Men jeg vet ikke om det blir noen flere norske plater, sier Wilhelmsen, som har sitt eget studio hjemme på kjøkkenet og sitt eget plateselskap på datamaskinen sin og i hodet sitt.

Pianolengsel

Når hun ikke spiller musikk, spiller hun tennis. Det er hun gjort siden hun var 12 år. I dag er hun med på et lag som spiller i den nest øverste divisjonen i tennisserien.

– Det er nødvendig å holde på med noe som ikke har med musikk å gjøre. Men det er rart å tenke på alt det tøyet vi kvinnespillere går med på å spille i. Jeg har ikke så korte skjørt i klesskapet – for å si det sånn, meddeler hun.

Det er i juni de fleste kampene i tennisserien spilles. Samtidig med platelanseringen, altså. Den racketsvingende musikeren har imidlertid pådratt seg en liten skade som gjør at det neppe blir tennisspill før i august.

Jazz-innslag

Da kan hun konsentrere seg om konserter – og naturligvis promotering av «7». Plata er produsert av Erik Honoré og Jan Bang.

– De sampler og programmerer mye, og har gitt albumet elementer som kan minne litt om jazz. Det er blitt et lekkert og veldig helstøpt album, mener Wilhelmsen selv.

Hun kan fortsatt forbindes med gitar, men denne gangen har hun komponert de fleste låtene ved et gammelt piano. Lengselen etter å traktere tangenter har hun hatt siden hun var en liten jente.

– Jeg er ikke like flink på piano som Ingrid Olava og Susanne Sundfør, men jeg lærer stadig, smiler hun.