Svinger oss til «søppel»

Ofte begrunnes det med at musikken er enkel og banal.

– Slike fordømmelser holder ikke mål. Blues, funk, disko og country kan være like enkelt eller enklere enn dansebandmusikk, men har langt høyere status, sier stipendiat Torgeir Uberg Nærland ved Universitetet i Bergen.

Holder koken

De har mer enn 40 album og cirka 500 låter på samvittigheten. Men Lasse Stefanz nekter å gi seg.

– Vi er ikke ungdommer lenger. Men å stå på scenen er like morsomt nå som før. Den eneste forskjellen er at det er mye mer folk på konsertene i dag, sier Hans Sigfridsson, også kjent som Hasse.

Han grunnla bandet sammen med tvillingbroren Lars Sigfridsson (også kjent som Lasse) og kompisen Olle Jönsson, bandets frontfigur. De var henholdsvis 13 og 11 år gamle da de fikk instrumenter av foreldrene og dannet gruppa som i dag er selve symbolet på dansebandmusikk.

43 år senere holder de fortsatt koken, og publikummet vil se og høre dem igjen og igjen. De har solgt mer enn to millioner plater, og i fjor vant de sin andre pris på den svenske Grammisgalan.

Albumet «Texas» – som er nummer 40-og-noe i rekken av studioalbum – slippes 31. mai. Og bandet har en fullstappet konsertplan for sommeren og høsten.

For publikum

Stipendiat Nærland skrev i 2007 mastergradsoppgave om dansebandmusikk, noe som ble Norges første forskningsarbeid om temaet. Nærland ville finne svar på hvorfor sjangeren er så populær – og samtidig har så lav status i norsk kulturliv.

– En årsak er at dansebandmusikerne i liten grad lager kunst for kunstens skyld, men for publikums skyld. Det er bruksmusikk som skal fungere på dansegulvet. Dette står i skarp motsetning til høykulturens statusgivende ideal om å eksperimentere med og utfordre sjangerregler, sier Nærland.

Han mener det er noen opplagte grunner til dansebandmusikkens popularitet. Den har blant annet forholdsvis enkle, gjenkjennelige og ukompliserte melodier og tekster. Musikken er også lett å danse til, og da gjerne i pardans.

– Sjangeren er dessuten mest populær i bygdestrøk og for dem som har passert 40 år. Det bidrar nok til den lave statusen, sier han.

Norgesvenner

For dem som måtte være i tvil: Lasse Stefanz kommer til Norge – ved flere anledninger. Blant annet til campingplassen på Dokka, til idrettshallen i Sykkylven og til Norges største dansefestival, som finner sted i Sel i Gudbrandsdalen.

– Vi har et stort publikum i Norge, og det er alltid ordentlig fest når vi spiller der. Det er kjempetrivelig, sier gitarist og saksofonist Hasse Sigfridsson.

Det er ikke snakk om noen norgesturné. De spiller her til lands et par dager i slengen, så er det tilbake til konserter i Sverige. Det blir det mye reising av for den aldrende gjengen.

– Vi har cirka 120 spillejobber i året, 10-15 i Norge. Jeg må innrømme at reisene er dryge. Det er en lang tur til Mandal og steder på Norges vestkyst. Men alt det andre er bare morsomt. Jeg kan ikke tenke meg noe annet liv. Jeg har tross alt holdt på med dette i over 40 år nå, sier han.

Bandet, som trygt kan betegnes som norgesvenner, består i dag av seks medlemmer. Christer Ericsson har vært dansebandets fremste låtskriver siden han ble med i 1969.

Med i gruppa er også Anders Pettersson (på keyboard og trekkspill fra 1971) og Gunnar Nilsson (på trommer fra 2007).

Ny duett med Nørdsti

Bortsett fra nykomlingen Nilsson, som er fra Värmland, er dansebandets medlemmer født, oppvokst og bosatt i Kristianstad kommune i Skåne. Men bare én prosent av låtene deres synges på skånedialekt.

– Det er faktisk veldig vanskelig å synge på skånsk. Det er litt vanskelig å forstå dialekten, og vi må jo synge så folk forstår, sier Olle Jönsson, som heller synger på engelsk enn sin egen dialekt.

På det nye albumet synger han for andre gang duett med den norske dansebandstjernen Anne Nørdsti (32) fra Hedmark, på låten «Fredagskväll».

– Hun har en god stemme. I tillegg er hun en bra jente, fastslår lederen for Sveriges mest populære band.

En stor tilhengerskare i fire tiår er det ikke mange band som kan skilte med. Hasse Sigfridsson tror populariteten blant annet skyldes Christer Ericssons teft for låtmateriale.

– Han er veldig, veldig dyktig, altså. Så liker vi alle veldig godt det vi gjør og har det morsomt på scenen. Vi har dessuten hatt de samme medlemmene over lang tid – uten en eneste krangel, understreker han.

Bandet har en unik utholdenhet, og en taktfast produksjon av stadig nye låter. Arbeidet med neste års album er allerede i gang.

– Vi må slippe ett album hvert år. Publikum krever det, påpeker Sigfridsson.