Ridum ridum

På en smal stripe grønt land, mellom iskaldt, grått hav og svarte, spisse vulkanfjell, ligger den islandske hestegården Lýsuhóll. Av Islands 100.000 hester hører 100 av dem til her.

Naturperle

Vi googlet oss fram til den gjennom en stri strøm av islandske rideferietilbud, og allerede kvelden før ankomst aner det oss at vi er på rett spor.

– Skal dere til Snæfellsnes? Det er Islands vakreste område! Hver sommer drar vi dit på utflukt med jobben, forteller servitøren som serverer fancy lundefugltapas på en smekkfull Reykjavik-restaurant.

Tidløs landsbygd

«Ríðum, ríðum, rekum yfir sandinn», synger islendingene i sin favorittvise, og det er det vi skal gjøre – ri over sanden i kilometer etter kilometer.

Men først, moderne hestekrefter. Vi kjører leiebilen nordover og vestover, ut på den store halvøya som heter Snæfellsnes. Underveis passerer vi sauer og hester og slitte gårdsbygninger av mur og blikk.

Inntrykket er tidløst, enkelt og mye fattigsligere enn på den norske landsbygda. Det er som om finansakrobater og valutalån aldri har eksistert, og her ute har de nok ikke gjort det heller.

Etter to timer parkerer vi på tunet utenfor atter en ydmyk gård, og blir innkvartert i en liten gjestehytte under en ruvende vulkansk fjelltopp. Vulkanen har sovet i hundrevis av år, og viser ingen eyjafjallske takter.

Fjellets dronning

– Mitt fjell, ler Jóhanna Ágeirsdóttir neste morgen.

Hun kom til Lýsuhóll som 12-åring i 1976 sammen med foreldrene sine og familiens hester.

Den gangen leide de gården, men senere fikk Johanna anledning til å kjøpe den av staten – på den betingelsen at hun også kjøpte det store, svarte, ubrukelige, men imponerende fjellet bak gården.

Det gjorde Jóhanna, og nå er hun like fastgrodd som fjellet selv.

Husmannskost

Men i turistsesongen er hun ikke der ute hos fjellet sitt. Og hestene sine, de glemmer hun nesten navnene på.

For Johanna står med hodet i torske- og fårekjøttgrytene dagen lang. Her lager hun drabelige porsjoner av islandsk husmannskost, og her inne, midt i kjøkkenets hjemlige kaos av gryter og oppvask, dekker hun på til både turister, familiemedlemmer, gårdsarbeidere og venner.

Hvis det skulle mangle en gaffel, henter man den selv i en av skuffene på Johannas kjøkken.

Tettere på huslyden kan man vanskelig komme, og både turister og vertskap ser ut til å trives med ordningen.

Oppvarming

Men det er det som skjer mellom frokost og middag vi egentlig er her for: rideturene.

Den første dagen på Lýsuhóll rir vi på tur sammen med to tyske praktikanter som er hyrt inn til gården for sommeren.

Disse småturene er beregnet på turister som er innom på kort besøk, eller som ikke vil ri så langt. Vi får en hyggelig totimerstur langs kysten, men opplevelsen er langt fra så sagamagisk som vi hadde drømt om.

Til middag møter vi derimot noen helfrelste ryttere, støle og lykkelige etter åtte timer med tølt og galopp.

– Dere må heller bli med på vår tur! Vi er her på et ukesopplegg og rir ut på lange turer hver dag. Jeg er helt «fortjust» i dette, og kommer tilbake til Lýsuhóll sommer etter sommer, forteller Lotta Forsman fra Sverige.

Over sanden

Neste dag følger vi Lottas råd, og blir med på den lange, strabasiøse dagsetappen som inngår i ukesopplegget. I biler og minibusser kjøres vi ut til stedet der gruppen avsluttet gårsdagens tur. Her har hestene gått på et jorde over natta.

Jóhannas mann, Agnar Gestsson, fordeler hester og sjekker oppsalingen. Han er fåmælt og kyndig som en sagahelt, og når han rir ut i tet, trenger ingen fortelle oss at det vil være en dødssynd å ri forbi.

Bakerst i følget rir Agnars kamerat og medhjelper, Ingimar Baldvinsson. Som en kvegdriver passer han på at ingen blir hengende etter. Og Ingimar er ikke fullt så fåmælt som sjefen:

– You look like an english rider, fastslår han kritisk.

Gangart

English, det er absolutt siste sort her på sanddynene ved Löngufjörur. Ingimar senker stigbøylene mine mange hakk. Sånn, der er jeg kvitt den pinlig dressuraktige stolstillingen.

Så bærer det løs i tølt – gangarten som er en del av forklaringen på islandshestens popularitet.

Vi tølter gjennom flere værlag, fra regn til sol til regn igjen, og over store lavvannsområder der bare blåskjellene ligger igjen etter havet. Mange av oss rir mye raskere og lengre, og samtidig mer bekymringsløst og trygt, enn vi har gjort hjemme.

Næringsvett

Om kvelden, hjemme på kjøkkenet hos Jóhanna, forteller hun at det ikke er noen sak å gjøre hestene pålitelige. Selv nervøse hester kan bli gode med riktig behandling.

– Men, sier Jóhanna, det finnes noen få unntak. Hester som er blitt onde, kanskje fordi de har vokst opp på et dårlig sted.

– Hva gjør dere med dem?

Jóhanna nikker mot grytene. På Lýsuhóll gjør man som islandske hestefolk alltid har gjort, selv om turister er hovednæringen.