Vi ble med på tur langs Oslos gater om kvelden

SAGENE: Bakgatene på Sagene og Bjølsen ligger mørke og stille denne høstkvelden i begynnelsen av november. Det er tomt. Ikke folk. Ikke stemmer. Ikke åpne butikker, kafeer, steder å treffes.

Det eneste som forteller at det bor folk her er gardinene og lyset fra alle vinduene i de kommunale og private leiegårdene. Og de lange rekkene med tett parkerte biler.

Gutta stikker

På veien fra klubbhuset i Bjølsenveien treffer vi på en fyr på fotballplassen som driver lydighetstrening på bikkja si. Også dét skjer ganske stille og rolig. Inne på skoleplassen ved siden av ser vi fire gutter i 12-årsalderen som loker rundt i mørket med lua godt trukket ned over øra.

Det ser ut som de venter på noe. To av dem stikker når de får øye på oss.

Kan du ringe faren min og si det?

De to andre står igjen og stamper i høstløvet. Gutta snur seg og kommer utekontaktene Rajan Chinnapan (48) og Soubhi Asskali (34) i møte. Smilende og høflig håndhilser de. En skikk som innvandrerungdommen har innført, og som ikke bare er hyggelig, men også effektiv.

Vi blir inkludert og kommer raskt i kontakt.

Behersker språket

– Hva driver dere med for tida? Skjer det noe kult? Skole, lekser, fotball, gaming? Har dere sett den og den?

Soubhi er ikke redd for å grave og spørre, fleipe, «krangle», utfordre og gi spontan omsorg. Han er fra Marokko, vokst opp i Oslo og vet hvordan det er å være usikker innvandrergutt, og føle seg utafor i det norske samfunnet.

Han behersker gatespråket og får raskt kontakt.

LES OGSÅ: – Dagens tiltak er ikke nok når Oslo forynges

Med sin oppriktige nysgjerrighet og interesse fremstår han troverdig: Ekte, varm og kul. Laidback og på hugget samtidig. Han er også en populær fotballtrener på Sagene. Ikke en dårlig kombinasjon: Gutta vil gjerne snakke fotball.

Mann på sykkel

En voksen mann med mørk hettegenser på sykkel dukker opp i skolegården. Soubhi får raskt øye på ham og spør: – Hvem er det?

– Vet ikke, svarer gutta. Mannen sykler raskt videre. Gutta stamper i vått høstløv og forteller villig om smått og stort, før de igjen håndhilser på oss og forsvinner rundt hjørnet.

– Ses på klubben! roper Soubhi.

Verdifull livserfaring

Den andre utekontakten, Rajan, er som sin kollega en klok og erfaren mann som kombinerer personlige erfaringer med å vokse opp i Norge og et varmt engasjement for barn og unge, med en høy samfunnsvitenskapelig utdanning.

Hans bakgrunn er fra India og England. Som voksen har han blant annet jobbet flere år i barnevernsinstitusjoner. Nå er han ny i tjenesten som utekontakt på Sagene og står litt på sidelinja denne kvelden. Gjør seg kjent.

Vi rusler videre nedover mot Mogata, Arendalsgata, ut på plassen med parken og kirken som står med vidåpne dører og tente lys på trappa.

Dropouts, gjenger og kriminalitet

Rajan forteller at det er vanlig i flere innvandrermiljøer at man ikke snakker om det som skjer innenfor hjemmets vegger. Heller ikke ungene gjør det. De er svært lojale mot foreldrene.

Dette kan føre til lukkede kulturer som blant annet utvikler et språk hvor man ikke får uttrykt det personlige, det såkalte emosjonelle språket som er nødvendig for å utvikle identitet og fungere i et moderne og krevende samfunn som det norske.

Rajan mener vi må være åpne på at det skjer vold i mange innvandrerhjem, og at dette kommer av at en del foreldre fra disse miljøene mangler verktøy og metoder når de skal sette grenser og lære ungene forskjell på rett og galt.

Derfor blir det ofte slag og spark som igjen fører til usikkerhet og dårlig selvtillit blant barn og unge. Når unge sliter både på skolen og hjemme, uten at de får en kanal til å formidle dette til ansvarlige voksne, blir de lett såkalte «dropouts», forklarer Rajan.

Det vil si ungdommer som faller ut fra både skole og arbeidsliv, føler at de ikke får aksept noen steder og etter hvert blir drittlei alt og alle. Veien videre til voldelige gjenger, stoff og kriminalitet kan bli kort.

– Det flerkulturelle miljøet på Sagene er bra, vi jobber tett på gjennom felting, kontakten vi får på klubben, skolene og andre tiltak. Kriminaliteten har gått ned og er i dag forholdsvis liten, sier Soubhi.

– Men her som ellers i Oslo ser vi hver dag effekten av barn og unge som ikke blir sett, legger Rajan til.

Å bli sett og få oppmerksomhet er og blir det viktigste behovet, mener de begge, og det er med det perspektivet i bunn at alle tjenestene og tiltakene i bydelen drives.

Hater læreren sin

Utenfor 7/Eleven støter vi på en ung jente med hijab, også hun en gammel kjenning av Soubhi. Hun stopper opp og benytter anledningen til å fortelle at hun hater læreren sin som både er dum og slem og ikke har forståelse for noe som helst.

Læreren liker henne ikke, mener hun. Jenta får litt trøst og støtte. Så følger en liten diskusjon med utekontaktene om hva hun skal gjøre videre i livet: Hva slags utdanning, hva slags jobb, hva vil hun?

Som de aller fleste muslimske jentene som er ute på denne tiden, er også hun på vei hjem og tar etter en stund farvel med oss.

– Det viktigste er ikke alltid å vite hva man vil. Det kan være vel så viktig å vite hva man ikke vil, mener Rajan.

– Kan du ringe faren min?

Rundt kirken er det mer liv. Vi er i «Sagene sentrum» og området preges av busser, biler og et par restauranter. Voksne folk til fots og på sykkel. Lys og stemmer, mest fra gutta som dukker opp fra alle retninger og vil snakke med utekontaktene.

Noen er på vei til bydelens Ung Media som holder til i trikkestallen på Torshov. Hip hop og dugnad, hører vi. De tøyser og tuller, et par stykker vil slå følge med utekontaktene som også skal en tur innom.

Før dittOslo takker for seg denne kvelden rekker vi å få med oss en gutt som forteller at han har trøbbel med faren sin fordi han ikke vil gå på koranskole når han skal på andre aktiviteter som er viktigere for ham.

– Kan du ringe faren min og si det? spør han.

– Ja, svarer Soubhi og tar frem mobilen.

– Jeg kan gjøre det nå med en gang. Ok?