En imponerende visuell opplevelse

SENTRUM: Spesielt fabeldyrene og skjelettene til Brita Skybak og animasjonene til Julie Engaas og Ørjan Jensen bringer deg inn i en annen verden. Tøffe lyseffekter på veggene skaper en magisk stemning med fossiler, bluffere og flaggerblomster.

Del på Facebook

Videodesign

Amfiscenen er forvandlet til en fantasiverden med mengder hvit grus, sand og vann og skaper en helt spesiell atmosfære. Videodesignen som vises på veggene er også et svært godt trekk. Vi er med en gang med på notene og får vite hva som hendte med Iben i den virkelige verden.

Konseptet er svært troverdig og gir forklaringen på hvorfor Iben drømmer seg vekk til en fantasiverden som «Istialia».

Se bildeserie fra pressevisningen her

Ingenting og Noenting

Pia Tjelta i hovedrollen er troverdig som 9-åringen Iben, men det er Frank Havrøy og Henning Farner som stjeler mest av oppmerksomheten. De to figurene Noenting og Ingenting er så rare at de ikke bare er morsomme for barna, men også når de voksne med artige poenger myntet mest på dem.

Havrøy og Farner er svært overbevisende som de to skapningene som smaker på ordene og spiser bøker for å kunne forstå dem. De får publikum med seg på helt logiske resonnementer, som at man ikke kan leke sisten før man har lekt førsten.

Levende musikk

De tre musikerne på fiolin, cello og slagverk spiller musikken, laget av Bjørn Bolstad Skjelbred, live. Den skaper virkelig den rette stemningen, selv om lyden fra trioen noen ganger er litt høy, så enkelte replikker fra skuespillerne forsvinner.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Henning Farner (Ingenting), Frank Havrøy (Noenting) og Pia Tjelta (Iben)

Litt mye på en gang

Forestillingen er et samarbeid mellom Nationaltheatret og teatergruppa Fabula Rasa. Konseptet er godt, men det blir kanskje litt mye på en gang når man skal berøre mange store temaer, som anti-darwinisme, fanatisme, kronisk kjærlighetssorg, verdens undergang, mobbing og ensomhet.

Likevel treffer temaene både store og små i salen og noen gir rom for ettertanke. For eksempel at forskning viser at det er like farlig å røyke som å være ensom.

Man kan slutte å røyke, men hvordan slutter man med ensomhet?

Latteren sitter løst

Marit Adeleide Andreassen gir liv til helsesøster og paleontologen Dr. Asta Nilsen. Hun blir litt overskygget av de andre, men glitrer når hun plutselig begynner å takke for Nobelprisen på svensk etter å ha funnet 4.5 millioner år gamle fossiler i «Istialia».

Vismannen Gamle Barasisan, spilt av Jan Hårstad og YrgoRengi, spilt av Runhild Olsen, har ikke fremtredende roller i stykket, men de er begge gode skuespillere som gir det rette livet til karakterene sine.

Per Christian Ellefsen, som gymlæreren og den fanatiske Salige Sakarias, får alle med på notene og særlig de voksne. Bevæpnet med bibel i pistolbeltet får han latteren til å sitte løst når han forsøker å oppnå forbindelse med Vår Herre.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Per Christian Ellefsen som Salige Sakarias

Løs slutt

Forestillingen er passe skummel og den er ispedd latter og kjærlighet. Et 30-talls publikummere var på visningen denne anmeldelsen er basert på og det er synd, for den hadde fortjent mye mer. Avslutningen henger riktignok litt i løse luften og publikum forstår ikke helt at det er slutt før teaterets egen vakt starter applausen fra bakerste rad. Men til syvende og siste er det jo helhetsinntrykket som teller og der er det en av ungene i salen som får siste ordet.

Helt spontant utbrøt han da lyset kom på etter endt applaus:

– Det var kjempegodt teater!

Les også: Eventyr i Istialias verden