«Heia Norge, heia Oslo, heia Tooji!»

Jeg følger ikke med på Idol. Eller X-factor, The Voice eller hva nå alle disse talentkonkurransene heter. Det er sikkert flinke folk med, og jeg har sikkert nynnet med på en eller annen radiohit, som er et resultat av nevnte programmer, men jeg har et særdeles avslappet forhold til disse talentjaktene. De appellerer verken til min musikk- eller fjernsynsunderholdningssmak.

Men det finnes ett unntak. Melodi Grand Prix.

Det er neppe særlig politisk korrekt, men nå har jeg aldri vært særlig opptatt av å være nettopp det heller. Det er heller ikke det at jeg har sittet klistret til skjermen da delfinalene gikk av stabelen, ei heller fikk jeg med meg den norske finalen sist lørdag.

Men jeg bryr meg. Jeg kjente faktisk en ektefølt bekymring ved tanken på at utskjelte Plumbo kunne komme til å representere Norge i den internasjonale finalen. Så bekymret var jeg at jeg vurderte å melde flytting til et annet land, dersom de vant. Muligens til Montenegro, landet som lar seg representere av mannen med det flotteste navnet på denne siden av milleniumsskiftet – Rambo Amadeus.

Jeg vet ikke hvor bekymringen kommer fra. Det har neppe noen stor politisk betydning hvem som vinner den internasjonale finalen. Det er ikke som å gi fredsprisen til en kinesisk menneskerettighetsaktivist.

Ei heller har det særlig stor markedsverdi slik jeg ser det, norgesreklame i forbindelse med Eurovision song contest tror jeg er betydelige overdrevet. Jeg mener – hvor mange av oss vet egentlig veldig mye mer om Aserbajdsjan som følge av fjorårets seier? Neppe særlig mange. Jeg tror heller ikke den europeiske storfamilien sitter med enorme norgeskunnskaper etter den internasjonale finalen i Oslo for to år siden.

Likevel er jeg altså ekstremt opptatt av hvem som skal representere oss i denne europeiske sangfesten.

Så var det også med glede jeg kunne konstatere at ikke bare røyk harryrockerne ut i finaleheatet, det var en oslomann med internasjonal appell som tok deres plass på stemmetoppen.

Tooji kom, sang og vant. At Tooji er oppvokst på Manglerud, og bosatt på St. Hanshaugen gjør ikke stoltheten til denne oslopatrioten mindre. Igjen har jeg klokketro på internasjonal suksess, topplassering og 12-poengere fra både venner og fiender i det europeiske musikksirkuset.

LES OGSÅ: MGP-Tooji: – Jeg vil vinne Eurovision

Men jeg tar meg i å forundre meg over hvorfor jeg bryr meg så mye. Jeg ser jo ikke en gang på programmet, men jeg er altså genuint opptatt av hvem som skal representere meg og landet mitt i det tidvis utskjelte musikkprogrammet. Jeg har ingen god forklaring på det, men jeg tror kanskje det handler om patriotisme.

Hvem som vinner Idol i Norge er liksom ikke så farlig, det er vel knapt en svenske som bryr seg. Men når vi skal vise oss fram på den internasjonale scenen, ja, da liker jeg å vise resten av verden at vi faktisk er best her oppe på berget. Og ingen skal komme å fortelle oss noe annet. Så Norge – det er bare å stålsette seg, jeg er nemlig hellig overbevist om at vi blir nødt til å arrangere den internasjonale finalen i 2013.

Heia Norge, heia Oslo og heia Tooji!

Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør