KOMMENTAR «Da jeg var ung ...»

«Boligkrise». «4000 i kø for studentbolig». «Studenter har ikke noe sted å bo».

Ovennevnte titler er kanskje det sikreste tegnet på at sommeren går mot slutten. Studenter sliter som vanlig med å finne seg et sted å bo, og aldri før har det vært dyrere å bo i Oslo enn nå. Når studentene – med sine i underkant av 10.000 kroner i lån og stipend i måneden – skal finne bopel kan det synes som en prestasjon større enn å vinne olympisk gull.

Og det er kanskje ikke så rart at det er vanskelig. For mange studenter har ikke hele Oslo som lekegrind. De forbeholder seg retten å bo i nærheten av studiestedet, som nesten utelukkende er sentralt plassert i byen. Å nevne de litt rimeligere områdene av byen, som Romsås, Holmlia eller Lambertseter, eller friste med et studentkollektiv i 70-tallsfarger, ja, da er som å spotte dem som allerede ligger nede. For meg handler det da om et noe forvrengt verdensbilde.  

LES OGSÅ: Studenter på boligjakt setter grensa ved Lambertseter og Økern

Jeg brukte to år av studietida mi i Kristiansand. Skolen var et godt stykke unna sentrum, men jeg valgte likevel å bo sentralt. I stedet måtte jeg spasere fem kilometer i oppoverbakke for å komme til skolen.

På soverommet var det ingen isolasjon, så da vinterstormen kom pustet jeg frostrøyk, mens jeg prøvde å holde meg fast i senga, så jeg ikke skulle blåse ut. På badet var gulvet så grønt som gress – en relativt grell kontrast til det blodrøde interiøret forøvrig. Men det satt i det minste fast. Det var mer enn man kunne si om gulvet på kjøkkenet, der lå treplankene strødd, som om vinterstormen allerede hadde herjet.  

Studentboligkrisen: Ber studentene flytte unna alkoholen

Heldigvis var vi bare jenter som bodde i leiligheten, for nevnte bad hadde skråtak over toalettet. Det gikk knapt an å sitte, aldri stå. Stua hadde nok sett sine glansdager lenge før vi flyttet inn, restene sørget vi for å begrave i en uheldig episode med spagetti bolognese i kombinasjon med vegg-til-veggteppe.

Vi var for øvrig de eneste i klassen som bodde i sentrum, og følgelige arrangerte vi samtlige vorspiel og nachspiel i løpet av studieåret. Resultatet var nødvendigvis rødvinsmarinert sofa og svimerker i bordet. Men vi elsket det. Det var en lykkens høyborg – vi bodde endelig alene.

For aller første gang kunne jeg spise biff til middag daglig – riktignok raskt byttet ut med nudler og fiskepinner. Gjerne i kombinasjon. Jeg kunne feste når jeg ville, og stå opp like så. At boligen så ut som et sunket skip var aldri av avgjørende betydning. Jeg håper studenter opplever studietida si på samme måte nå. Flytt ut, sov anføttes og lev livet. Det er det det handler om.

Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør