Edvard Munchs «Skrik»

Rent vondt å forlate Bekkelaget – så skjønt det var i dag, sa Edvard Munch da han møtte Chr. Skredsvig på Østbanestasjonen for å ta nattoget kvart over elleve. Men jeg er jo syk, må til Nizza. Han så enda tynnere og uslere ut i sin gammeldagse, side og vide reisepels.

I hendene hadde han alt til faget henhørende: en diger malerkasse, feltstol og paraplyer. Men den lange malerparaplystokken med blinkende stålspyd, skulde også den inn i kupeen? Jo, da alt bør man ha i kupeen.

Fra Hamburg over Frankfurt lå, satt og stod de seg frem til Basel. Nettene var nokså vonde, vi stoppet ved alle stasjoner og dørene op og nattekulden inn. Munch bante og kom i krangel, men han ble i godt humør da han kjente de første varme gufs og de planla å spille i Monte Carlo.

Spillegevinsten spillet han bort

Skredsvik leiet en villa nærmere Monaco mens Munch ble i Nizza, men han skrantet fremdeles og orket ikke å male noe større. Delvis som adspredelse, reiste han omtrent daglig inn til ruletten, men håpet om en gevinst fulgte ham jo også.

Skredsvig vant 5x 35 francs og frydet seg som en skolegutt, men Munch citerte med bitterhet om den som har, han skal få mer, og den som intet har, ham skal det endog fratas…

I gjennomsnitt vant Munch 30 francs daglig, man han var nok pengelens for Skredsvik spurte: hvor fanken i verden gjør du av pengene, din gevinst fra ruletten – tredve francs daglig?

Munch stanset litt ved svaret og så ut som en gutt der gripes i uskyldig fusk. Jo, i Nizza – var et lite casino for de som spilte for bare litt penger, men var åpent hele natten. Innsatsen var bare to francs, men, men der tapes langsomt, men sikkert.

Sulten ble han jaget fra sted til sted

Munch spinket og sparte for å kunne være vinteren over ved Rivieraen. Således nistet han sig alltid fra Nizza med brød og en flaske simpel rødvin når han skulle ha en lang spilledag i Monte Carlo, for her var jo alt så dyrt.

Som han en dag er bitterlig tørst og sulten, velger han sig en avsides plass i parken for å spise. Han griper ned i innerlommen – men en gendarm legger plutselig sin hånd på hans arm og sier han må fjerne sig – ikke her! Godt. Munch går videre, til den motsatte side av parken – der er en benk – han er alene – endelig. Han tar vinflasken – to stramme detektiver skyter lynsnart op fra myrtehekken bak ham. For Guds skyld, min herre! Fjern Dem øyeblikkelig! De gav ham ikke tid til å forklare sig. Således blev han jaget fra den store park – inntil hans mave ulte som et sultent rovdyr, og hans gane var tørr som den singel han travet på.

Det vár blod

Angsten og fortvilelsen og synet fra Ekeberg av rød himmel hadde nok brent seg inn i Munchs sinn.

I lengre tid hadde Munch villet male erindringen om en solnedgang. Rød som blod. Nei, det var levret blod. Men ikke én vilde føle det samme som han. Alle vilde tenke på skyer. Han snakket sig trist om dette som hadde grepet ham med redsel. Trist fordi malerkunstnerens fattige midler strakk aldri til. «Han higer efter det umulige og har fortvilelsen til religion» tenkte Skredsvik, men han rådet Munch til å male det. – Og Munch malte sitt merkelige «Skrik».

Edvard Munch var syk, pengelens, spilte bort pengene, sulten og tørst, jaget, syntes hele verden plaget ham. Han hadde det ikke godt, var i en vanvittig elendig forfatning, han uttrykte seg med å male «Skrik».

Avisdebatt for 10 -20 år siden

Arne Eggum var Munchmuseets sjefskonservator i flere tiår. Han ble overbevist om at den udaterte Skrik-versjonen i Munchmuseet var malt i 1893. Eggun mente også kunne belegge at Munchmuseets versjon var den første, og at det var dette maleriet som ble vist på utstillingen i Berlin i 1893.

Alle var ikke enig med Eggum og i 2001 utviklet det seg til en krass avisdebatt. Uenigheten virket skjerpende på Munch-forskningen og debatten har gitt ny innsikt og økt kunnskap.

Det måtte bli skandale i Berlin

Munch ble i 1893 innbudt til å vise en separatutstilling i Berlin. Det ble spetakkel. I Frankfurter Zeitung kunne man lese at kunsten sto i fare. En kritiker skrev: Det er ingen grunn til å bruke ord på Munchs bilder, fordi de ikke har noe som helst med kunst å gjøre. Andre skrev: Utstillingen var en forhånelse av kunsten, svineri og gemenhet.

Det ble piping og hyling og til slutt et skikkelig slagsmål. Det endte med at det ble vedtatt å lukke hele utstillingen.

Munch tok det pent

Nederlaget var nesten totalt, men Munch var iallfall blitt en berømt eller rettere en beryktet kunstner i det Tyskland som var de skandinaviske kunstneres vei til verden.

I brev til sin tante Karen Bjølstad skriver Munch: Hele dette levenet har jo bare vært fornøyelig. Bedre reklame kunne jeg jo ikke fått… Jeg har ikke hatt så morsomme dager. Utrolig at noe så uskyldig som maling kan vekke slikt røre.

Det ser ikke ut til at en blir enig om hvor i Ekebergåsen «Skrik» ble unnfanget, Kanskje det vil kunne sies: Bedre reklame kunne ikke «Skrik» fått. Da bildet ble stjålet fikk det jo reklame i bøtter og spann.

Munch opplevet «Skrik» på Ekeberg

Munch gikk meget på sine ben på Nordstrand, der familien bodde, på Bekkelaget og tydeligvis på Ekeberg. Han hadde malt «Fortvilelse» og «Angst» med det samme bakgrunnsmotiv fra Ekeberg.

Ved foten av Ekeberg lå «Hospitalet» som huset mange psykisk syke pasienter og det er vel tenkelig at det kunne komme skrik og skrål herfra. Hans søster Laura var her pasient i lang tid. Det var flere slakterier i samme område, litt mot øst. Når slakteren har en rennesnare rundt trynet på grisen for i trekke den til slaktestedet, hviner grisen ganske så høylydt. Så det er ikke utenkelig at uhyggelige skrik kunne høres opp i Ekebergåsen.

Munch var også opptatt av psykofysiske teorier, hvordan inntrykk i ett sanseorgan kan bevirke reaksjoner i et annet, for eksempel ved at lyd kan gi synsinntrykk og vice versa.

«Skrik» synes malt i eksplosiv villskap, og resultat blir et genuint uttrykk for et opprørt sinn.

Attraksjon

Jeg håper at stedet der Munch antagelig opplevet skriket blir markert, men at stedet forblir slik som Munch opplevet det. Ina Johannessen, som er direktør for «Skulpturparken» sier i en mail: Foreløpig planlegger vi bare at det skal bli noe på Skrik punktet, men vet ikke hva og da heller ikke om materialbruk.

Jeg håper at det tas vekk trær og buskas slik at utsikten blir som på Munchs tid, det er vitalt!


Kilder:
«Dager og netter blant kunstnere» av Chr. Skredsvig.
«Dateringen av Munch-museets SKRIK» av Ingebjørg Ydstie.
«Edvard Munch – Mennesket og kunstneren» av Ragna Stang.
Befaring med Jan Thurmann-Moe, tidligere konservator på Munch-museet.
Samtale i Munch-museet.