MORO: Erik Kollbye (13) og Arthur Agnalt (14) koser seg ved vannbordet.
De usynlige hjelperne
Hver dag spiser nærmere 3 000 deltakere i Ekeberghallen. Det kunne de ikke gjort uten de frivillige.
SJEFEN: Jan Andre Ekeberg har hovedansvaret for at 2 500 - 3 000 munner mettes hver eneste dag i Ekeberghallen.
TIDLIG UTE: G14-laget til Djerv 1919 var så sultne at de sto i kø allerede tre kvarter før dørene åpnet.
OPPFINNSOMME: Etter hvert som det blir kjedelig å fylle glass på gamlemåten tyr gutta til mer oppfinnsomme metoder.
OPS: Man får ikke mer moro enn man skaper selv. Erik Kollbye (14) (t.v) og Arthur Agnalt (14) (t.h)
KØ: Jo nærmere åpningstiden, dess større kø samler det seg utenfor Ekeberghallen.
KAOS: Klokken 11.30 åpner dørene for lunsj. Minuttene etterpå oppstår det et lite kaos.
FORNØYDE KUNDER: Elene Jensen (15) (t.v), Nora Løitegaard (15) (midten) og Susanne Nørstebø Miland (15) (t.h) fra Rjukan IL er fornøyde med lunsjen.
MATBORDGUTTA: 70-80 frivillige er konstant på jobb i Ekeberghallen. Aksel Andreas Havness Bredesen (14) (t.v), Filip Hellmann (14) (midten) og Mikael Heir (14) (t.h) har ansvaret for et av matbordene.
LUNSJ: Også de som hjelper deltakerne med lunsjen må ha lunsj. De frivillige har eksklusiv tilgang på toast.
RYDD: Det er ingen som rydder opp etter de frivillige. Det må de klare selv.
PLASTGLASS: Etter hvert som glassene forsvinner må Oscar Foss Knutsen (14) fylle på med nye.
FULLT: Etter hvert som tiden går fylles Ekeberghallen ut av sultne gjester. Slik ser det da ut.
FARVEL: Erik Kollbye forlater Ekeberghallen for å spille kamp mot Pequeninos.
EKEBERGHALLEN: Klokken er 11.29. Det er ett minutt til Ekeberghallens dører åpner, og utenfor står opp mot 100 sultne Norway Cup-deltakere. Noen har stått der i tre kvarter, kun for å slippe først inn til lunsjbufféeten som venter.
Inne i hallen holder de frivillige på med en siste sluttspurt for å få alt klart i tide.
Unik dugnadsklubb
– Det er rundt 70-80 stykker som jobber til enhver tid her inne i hallen, og jeg setter veldig stor pris på alle de frivillige som bidrar. Det er ikke mange klubber som kan måle seg med dugnadsinnsatsen i Bækkelaget, og jeg tror også de frivillige setter pris på å bidra. Det sier Jan Andre Ekeberg, som er sjef for bespisningen.
LES MER: 1 200 frivillige fra BSK
Klokken har passert fem minutter over halv, og Ekeberghallen har i løpet av de siste fem minuttene gått fra å være nesten folketom til å myldre av liv. Inn kommer deltakere som forsyner seg av lunsjbufféeten og rasker med seg et glass vann før de setter seg ned. De legger ikke merke til alle de frivillige som har stått på for å gjøre de 2 500 – 3 000 som er innom i løpet av en dag tilfredse.
Gutta på vannbordet
Oscar Foss Knutsen (14), Erik Kollbye (13) og Arthur Agnalt (14) er på sitt femte år som dugnadssjeler, og var på plass én time før dørene åpnet. I dag ble de plassert på vannbordet, et sted de trives.
– Bare ikke bordvask. Det er det kjedeligste, sier Erik, og får støtte av de andre.
De får en kjapp opplæring i hvordan man bruker vannslangene, men så er de overlatt til seg selv. Og det går ikke lang tid før de tre guttene er oppfinnsomme i måten å fylle glassene på.
Én sjanse igjen
– Se, det funker, sier Erik, idet hans oppovervendte stråle treffer glassene på vei ned. Han får snart følge av Arthur, men denne måten er nok ikke den mest effektive. Vannet treffer også gulvet, og det går ikke lang tid før de blir oppdaget av en overordnet.
FÅ MED DEG ALT OM NORWAY CUP HER!
– Vannet skal i glassene, ikke på gulvet, irettesetter en av sjefene, og følger opp: – Dere kan komme til å skade halve Ekebergsletta dersom dere fortsetter slik. Ser jeg det én gang til får dere en annen arbeidsoppgave.
Tanken på bordvask gjør at guttene oppfører seg, men noen rampestreker hender i ny og ne likevel.
Skaper samhold
– Vannbord var heftigere enn jeg trodde, men jeg synes de er litt strenge, sier Arthur.
Han synes det er morsomt å jobbe, og bryr seg ikke om at de nærmest ikke får betalt for arbeidet. Morgenskiftet i bespisningen varer i fem timer, og belønningen er 100 kroner per skift.
Oscar synes de er underbetalte, men det gjør ikke så mye.
– Vi jobber fire skift fordi vi må, sier han. Hvis ikke får vi ikke spille. Men jeg tror jeg hadde jobbet uansett, i hvert fall to-tre skift. Jeg har det moro med kompisene mine, og det styrker samholdet i klubben, legger han til.
Knirkefri lunsj
Guttene merker forskjell på før deltakerne fikk komme inn og etter. Nå er det mer liv. Av og til synges bursdagssangen rundt om i salen, og i ny og ne klappes det sporadisk blant de spisende.
– Nå er det mer stress, og mindre tid til å tulle. Da er det også litt mindre morsomt, sier Erik.
Men guttene gjør en god jobb, og sammen med de andre dugnadsarbeiderne i Ekeberghallen sørger de for at deltakernes lunsj går knirkefritt unna.
Elene Jensen (15), Nora Løitegaard (15) og Susanne Nøstebø Milan (15) spiller for Rjukan, og er blant de lunsjende.
– Maten er helt grei, synes de, og fortsetter: – Ikke ekstraordinær, men ikke dårlig.
De har sett et par av de frivillige, men merker ikke så mye til de. Det betyr at de gjør jobben sin.
Klokken nærmer seg halv to, og selv om skiftet ennå ikke er ferdig må Erik gå. Han spiller for Bækkelagets G14-lag, som snart skal ut i dyst mot selveste Pequeninos. Det blir en tøff kamp, men Erik er glad for å slippe litt tidligere. Han har vært en av de usynlige i tre timer, og er ferdig for dagen. Men i morgen venter et nytt skift, et nytt skift som en usynlig hjelper.
